Rapport fra Jotunheimen rundt

Bergen CK var godt representert ved årets Jotunheimen rundt. Vedlagt er en rapport fra turen, skrevet av Jørgen Titlestad:

Jotunheimen Rundt 2014

Da var Jotunheimen Rundt 2014 gjennomført. Og som de fleste andre sier er det alltid «ingen kommentar» til spørsmålet om jeg skal være med til neste år…

Det var tøft i år også. Som vanlig stor usikkerhet om været ble godt nok til at vi turte å delta. Værmeldingene ble egentlig bedre og bedre og onsdag var det ingen vei tilbake: Påmelding! Jeg var usikker på om det var lurt siden jeg hadde en halsesyke på gang. Så lenge ikke feberen var der så fikk det stå sin prøve. Skulle ha Paracettene klare.

Takket være organiseringen via Bergen Cyckleklubb var vi rundt 10 som satset på å gjennomføre sammen. Forskjellige folk med ett felles mål.

Skjermbilde 2014-07-21 kl. 10.17.00

Adrenalinet pumper før start Etter starten fra Lærdal la vi oss taktisk godt framme i feltet men ikke i front. Omtrent 150 syklister i hele feltet. Vi visste at det vanligvis ble kjørt hardt fra start og et godt stykke opp mot Filefjell. Vi skulle opp 1000 meter på 63 kilometer. Været var godt med noen solgløtt og vekslende vind. Nedkjøringen på andre siden og det relativt flate terrenget mot Fagernes gikk fint selv om det var stupmørkt. Kanskje det samlet kunne gått litt fortere men vi ville spare på kreftene og holdt oss godt inne i feltet.

På Fagernes fikk vi en velfortjent pause. 145 kilometer tilbakelagt og tomme flasker. Vi skulle stoppet 8 minutter men pausen ble forlenget fordi en av oss var dårlig. Mat ville ikke ned men opp. Solidarisk ventet vi slik at han fikk samlet seg igjen. Utrolig hva Cola og vann kan gjøre!

Videre mot Beitostølen var vi mye færre, rundt 25. Nå hadde vi kontroll og kunne velge når vi skulle rulle, ligge i lås eller ikke. Nå var det mulig å be om å roe ned dersom det ble kjørt for hardt. Beitostølen var bare 36 km unna men terrenget steg. Etter en liten stopp der fortsatte det mot toppen av Valdresflya, nå skulle vi opp til 1389 meter over havet.

Skjermbilde 2014-07-21 kl. 10.16.45

God stemning på Randsverk. Nedkjøringen fra Valdresflya gikk som en drøm. Vi suste ned mot Randsverk, 66 kilometer fra Beitostølen. Dagen var begynt å komme så dagslyset hjalp oss. På Randsverk fikk vi også lengre pause enn planlagt, det ble mer Cola og vann på en av oss. Jeg rakk å ta en sjølvi av noen av oss pluss en tur på do.

Vi stupte så videre mot Lom, bare 44 kilometer unna. Valdresflya til Lom er egentlig den enkleste delen nå i etterkant. På Lom var det lapskaus og jeg fikk fylt opp litt fra bagen jeg hadde fått sendt avgårde. Bagen på Beitostølen hadde jeg ikke hatt bruk for men nå fylte jeg opp med barer. Påkledningen var grei og vi hadde ikke hatt noe regn så langt, puh!

Nå var den tøffeste delen foran oss, opp til Sognefjellet på 1434 meter over havet. De fleste var ganske sliten og medtatt. En av oss gikk bare på Cola og vann, utrolig seig kar som enda holdt ut. Vi var nå redusert til kjernen på rundt 10. Innover Bøverdalen kjente jeg at jeg virkelig var sliten. Vi kjørte rulle og det ble forferdelig monotont. Etter hvert var det bare så vidt at jeg greide å si fra når vi vekslet. Det var en taus gjeng som rolig gikk inn i den tøffeste bakken av alle, del 1 opp Sognefjellet. Det er en laaang bakke på 34 kilometer. De hardeste 5 kilometerne har 7 % stigning i snitt. Det verste er likevel at den nesten ikke svinger og det liksom aldri tar slutt. Solen var kommet fram og plaget oss også. Heldigvis sank temperaturen etter hvert som det gikk oppover. I tillegg måtte vi kjempe mot en lei og sterk motvind hele Bøverdalen. Det gjorde det ikke bedre for trøtte kropper og trøtte bein.

Gleden var stor når vi hadde nådd skiltet med 1024 meter over havet. Vi fikk nå en nedkjøring et stykke før vi gikk inn i del 2 av Sognefjellet. I del 1 så jeg fram til del 2 fordi den er mer variert. Nå grudde jeg meg. 5,7 kilometer med 10 % stigning. Likevel, nå var det snart over! Vi kjempet oss gjennom tåken og kom opp. Varme vafler på Sognefjellet!

En halv vaffel, måtte hive resten, magen ville ikke ha mer. Iskald vind, på med det vi hadde av vindtett tøy, nå skulle vi nedover til Sognefjorden. Vi hadde avtalt å ligge på en rekke å bremse vekselvis foran og bak, vi ville ikke ha varmgang og punktering. Det vi ikke hadde forutsett var den sterke vinden. Hvite bølger på fjellvann var uvanlig og når vi fikk vinden fra siden måtte vi holde godt på styret og være konsentrert. Etterpå fikk vi høre at en kar hadde gått overende på grunn av vinden.

Rett før vi var nede måtte vi stoppe. Jeg hadde sett flere sykkelslanger langs veien nedover og nå fikk vi også en punktering. Selv om det var forhjulet gikk det bra. Nå var det plutselig 20 grader og sol. Vi tok av oss fjellantrekket og forberedte oss på en varm tur mot Sogndal.

Vi hadde ikke kjørt mange kilometer før regnet satte inn. Pokker heller, kaldt regn på slitne og lettkledde syklister. Jeg så frem til Hafslofjellet slik at jeg kunne få varmen tilbake. Men jeg var nå så sliten at jeg hadde mer enn nok med å kjempe meg opp siste fjell på vel 300 meter over havet. «Er det langt igjen til toppen?» var det flere som sa. Nå ville vi bli ferdig! Nedkjøringen var super, vi slukte kilometer men det var iskaldt, spesielt i tunnelene. De siste kilometerne var det ingen som ville rulle, «alle» ville ligge bakerst, unntatt han som hadde gått på Cola og vann, nå satte han inn støtet og vi måtte bare henge på.

Vi var selvfølgelig glade for å komme i mål men jeg var fullstendig kaputt. Hutret og frøs, våt og kald. Det eneste som sto i hodet på meg var å få på meg tørre klær. Vi fikk diplom og grillmat, en av oss skalv sånn at bordet ristet. Men vi takket hverandre for innsatsen, vi hadde ikke prestert dette aleine. Samhold gir styrke kunne vi oppsummere.

Denne gangen «likte» jeg meg bedre enn førstegangen i fjor. Nå visste jeg mer hva jeg gikk til, var forberedt på 8 minutters pauser. Likevel var jeg mye mer sliten nå enn i fjor. Joda, halsesyken satt (og sitter) i kroppen og reduserte meg. Jeg ser av andres oppsummeringer at det var generelt dårligere tider i år, vinden har nok herjet mer med oss i år.

Vi brukte rundt 10 % mer tid i år enn i fjor. Da hadde vi sykletid på 15:40. Nå hadde vi rundt 17 timer. Det tror jeg skyldtes både vindforholdene og det at vi generelt var færre i gruppen enn i fjor.

http://www.nrk.no/sognogfjordane/_-eitt-av-dei-toffaste-sykkelritta-1.11817487

Tradisjonen tro ble helgen avsluttet med en helaften på Lægreid Pub, hvor hver meter ble diskutert og analysert. Vi fikk høre historiene til hvordan andre sykkelister, fra spesielt Bergens-regionen, hadde opplevd rittet.   Dette er uten tvil Norges tøffeste, men også flotteste sykkelritt….

 

Skjermbilde 2014-07-21 kl. 10.17.38Gjengen samlet etter målgang.

«Er du med til neste år?» Ingen kommentar.

 

Bergen, 07.07.2014 Jørgen Titlestad, del av Team BergenCK JR-2014